Kan en sosialistisk organisasjon støtte væpna kamp?

Diskusjonene om militarisme og væpna frigjøring er en stadig like aktiv og het debatt i SU. Spesielt rett før hvert landsmøte, når SUs prinsipprogram skal diskuteres. Ytterst på den ene siden finner man dem som mener at SU selvfølgelig må støtte all form for frigjøringskamp, fra FARC-geriljaen i Colombia til den palestinske intifada (og midlene disse bruker). På den andre ytterfløyen har vi dem som mener all form for vold må taes avstand fra, uansett hvilken situasjon det er snakk om.

De aller fleste befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene, men det er allikevel en klar skillelinje i debatten. På den ene siden står de som mener SU må ha som prinsipp at væpna frigjøring kan forsvares som en siste løsning i gitte tilfeller, og på den andre siden de som mener grunnprinsippet til SU må være pasifisme, men at selv om man ikke støtter midlene som blir brukt, så betyr ikke det at SU ikke støtter kampen som føres.

Et eksempel på dette er spørsmålet om den palestinske intifada. Burde SU som organisasjon støtte selvmordsbombing? Hva hvis målet er militære mål? Eller kan man støtte palestinernes frigjøringskamp, men allikevel ta avstand fra midlene som brukes?

Personlig mener jeg selvmordsbombing og terroraksjoner mot sivile mål er noe man aldri kan støtte, uavhengig av hva begrunnelsen er. Drap av sivile skaper bare mer hat og ikke forståelse. Når det gjelder spørsmålet om militære mål, så mener jeg dette er et nyansespørsmål, som man må ta stilling til i hver enkelt situasjon. Eksempelvis mener jeg ikke at en situasjon hvor en ung palestiner i desperasjon kaster stein på israelsk tanks, er noe SU trenger å ta avstand fra. Hvorfor ikke? Fordi vi hele tiden må spørre oss hva væpna frigjøring og væpna kamp er. Spørsmålet her blir; hvem er terroristen i dette scenarioet?

Hvorfor er det så viktig for meg at SU har pasifisme som grunnsyn? Hva er problemet med å si at som en siste løsning kan væpna frigjøring forsvares? For det første mener jeg at som en revolusjonær, sosialistisk organisasjon som virkelig ønsker å forandre verden, så må SU ta avstand fra alle former for militær organisering. Krig skaper ikke fred, det avler bare mer krig. Dessuten må en sosialistisk revolusjon som skal vare komme fra flertallet, og flertallet trenger ikke våpen.

På den andre siden ligger det i vår grunnleggende analyse av verden, en forståelse av at når noen blir undertrykt og slår tilbake mot den som undertrykker, er det en kamp vi skal støtte opp om under. Så like fullt som at dilemmaet ligger i hvorvidt væpna frigjøring skal fordømmes eller ikke, ligger spørsmålet om det skal være noe urokkelig der. Kan hver sak taes for seg, eller er det nødvendig også for SU som en revolusjonær ungdomsorganisasjon å ha et prinsipp mot vold som aldri fravikes?