Silokunst

Ei god kamerat og navnesøster har laget seg en blogg om sin ytterst uvanlige (i mine øyne i hvertfall) kunstform, nemlig silokunst. Det er skikkelig kult, og jeg vil be alle som en om å gå inn på bloggen til Guro og se hennes flotte kunstverk, mens vi venter på at Grafitti skal bli tillatt andre steder enn i egeneide siloer i Volda.

Et lite utdrag fra bloggen til microGUROpopp:
"Før, når pappan min hadde grov hud på hendene, slik full av små svarte strek, som eg lenge trudde var varige arr fordi dei aldri forsvann, inntil kombinasjonen altformykje jobb og altfor lite peng vart for kjip, det sa stopp, som med så mange andre, før min pappas hender, berre etter nokre veker uten gardsarbeid, vart mujke og glatte, så handla siloen om melk. Mø-mø-mø-mø-mø-mø lissom.

For møen spiser gress. Heile året. Derfor slo vi markene og fyllte siloen med gras. Vi stod i siloen, under slottane om sumarane, og jamna graset, før nesten lass med gras kom, forhøsteren som aldri står stille, og vi tok tak i dei store dungane med nyslått gras som hadde blitt pressa mistenklig godt saman berre av å dale ned frå silokanten, på det første lasset kom vassblemmene og på det andre lasset sprakk dei (ivertfall på mine pinglehender) , for det måtte bli flatt, slik at vi kunne sette på presse, slik at graset skulle halde seg utover vinteren, slik at melka skulle bli bra. Slik at du skal kunne seie "Vi liker latte"

Leieren for ein av bondeorgansiasjonane i USA sa til min pappa, da han kom ut i siloen for å hjelpe han å jamne eit lass, da det hadde blitt litt hektisk, på nabogården som vi dreiv (og framleis driv. Men passivt) samdrift med; "the farmers feed their world, bur they can't feed their own families".

Og du vil påstå dette er klisjèfullt og teit, men du har ikkje min bitterhet, og truleg veit du ikkje kor tom ein tom silo er.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor: silokunst."